|
|||||
    |
I bunn: dekkduk. Over der: prydbark. Oppå der igjen: treheller 1 x 1 meter. Rene danseplassen utenfor drivhuset, jo! Hadde jeg ikke vært så utslitt av pergola-prosjektet mitt, skulle jeg jaggu jazza litt, tatt noen ‘moves’. Men formedels nettopp dette pergola-prosjektet (mer om det i neste innlegg) sitter jeg i skrivende stund bare og stirrer tomt ut i lufta og tenker på om man kan søke ferie for å hvile ut etter ferien.
Herlighet, kommer det enda mer uvær??? Ampelplanten og hobbygartneren vrir seg begge i vånde over regnet som ruller inn over oss i tilsynelatende endeløse mengder fra sør-vest. Heldig er den som i slike situasjoner har et drivhus å søke tilflukt i! Så EGENTLIG har jeg ikke å mye å klage på. Da er det verre med den hardt prøvede ampelplanten. Der sto vannstanden opp til plimsollmerket for åttende dag på rad. Som tidligere nevnt: det holder nå!
Det så litt shabby ut på utsiden av drivhuset. Idag la jeg på barkduk, deretter bark og på toppen av det treheller. Ikke store forandringen, men nok til at det hele fikk et løft. Når det blir for varmt for plantene mine inne i drivhuset (og det ble det i helga, de små spirene peste og stønnet og hang med blad og nebb), kaster jeg dem ut i krukkker og bed, sammen med alskens jordsekker, plantebord og vannkanner. Så flytter jeg meg selv inn, utstyrt med radio, puter, fluktstol og en masse annet juggel og stæsj som gjør livet gromt for oss hagedamer. Til foreskjell fra tidligere år, der både tepper og pledd og krukker og pynt nærmest har overgått plantene i fargestyrke, har jeg i år holdt tekstilenes basisfarger i diskret grått. Jeg kunne jo selvfølgelig skrytt og sagt at dette var planlagt og intendert som en kontrast for å framheve tomatplanter, klatreroser og blomkarse som etterhvert kommer til å bebo drivhuset sammen med meg. Istedet man får være ærlig og innrømme at det ble slik fordi vi hadde et gammeltavlagt gulvteppe fra stua som passet perfekt i størrelsen til drivhusgulvet, og mer var det ikke med det. Men dette er så gøy at jeg rett og slett ikke klarer å la være å synge og jazze mens jeg driver på. Jeg har sagt det før, og gjentar det for enhver som orker å høre: jeg elsker drivhuset mitt!
Med over 20 vidunderlige plussgrader hele helga var lykken som amatørgartner fullkommen. Riktignok er det bittelitt tidlig å flytte hele plantebefolkningen ut av drivhuset på permanent basis. Det er fortsatt ikke garantert frostfritt, men værmeldingen framover er god og et overopphetet drivhuset er ikke noe blivende sted for polare plantevekster. Så mens svetten drev av både botanikk og zoologi i Hagen på Kuretoppen var det dermed ut med seg for de små grønne, ut til sommersetra i terrassebed og snittblomstbed og alskens herligheter.  Planter i terrassebedet, fra øverst til nederst Øverst: Klatrerne klematis, bougainveilla, blåregn, så comsos, så årgangsgeorginer, så i frontlinjen fløyelstjæreblomst fra Berit’s hage Nest øverst: frøsådde sommergeorginer Tredje trinn: krydderurter – persille, koriander, rosmarin, basilikum Nederst: selvsådde presteakrager  Her har jeg min vane tro gåt endel surr i hva som er plantet, men her er det jeg husker, fra venstre: sommergeorginer, en pakke løk-og knollvekster for summende hage, rosekattost, erteblomst, flere georginer fra knoll, og så husker jeg ikke mer
Spirebodens sesong er kort og hektisk. Fra slutten av januar til midten av april er det tett befolket der inne hvor skjøre spirer i dyre dommer får livsnødvendig starthjelp i form av kjølige og lyse vekstvilkær. Så blir det etterhvert for varmt, for trangt, for alt mulig, egentlig. Rett før det eksploderer av trangboddhet der inne slår jeg til og flytter hele floraen ut i drivhuset. Det skjedde idag. Noen av spirene ble raskt sterkt preget av lyssjokk, men jeg dekket dem nennsomt med duk og lot det stå til. Erfaringsmessig går det bra ute i drivhuset etter at den første hjemlengselen har lagt seg. Etter det er det nok først og fremst spireboden som lengter tilbake til livligere dager. Det er fortsatt kjølig og surt på dagtid, og det er meldt nattlige kuldegrader til uka. Likevel, nå begynner det å bli trangt om plassen både i spireboden og i vinduskarmene på stua. I dag har jeg derfor ryddet og klargjort drivhuset, slik at det er rede til å huse lyshungrige småplanter av alle slag – først på dagsbesøk og så etterhvert på overnatting med frostvaktovn. For min tapre og tålmodige ektemann går vi nå inn i en røff fase. Først må han bære over med å måtte bane seg vei gjennom stadig tettere plantejungel innendørs, i egen stue. Så, når grensen er nådd for alles del, må han leve med at ovnen i drivhuset putrer og går og slik at han blir tvunget til å sponse Hafslund med gigantiske strøminnbetalinger.
Fra Anne i Hagen Vår fikk jeg i fjor noen frø fra svart hundekjeks, som jeg høstsådde og satte i krukke utendørs. De rakk å spire før vinteren kom, noe som gjorde meg pessimistisk mhp muligheten for at de kunne klare å komme tilbake med ny spiring til våren. Men idag oppdaget jeg at det er tegn til liv på nytt. Utrolig! Like overraskende og underlig er det med de frøådde lewisiaene, som etter såing i februar skulle settes ut i kulda i 6-8 uker. Dette blir det aldri noe av, tenkte jeg. Men så ser jeg at det jaggu kommer opp noen små raringer i den potta også. Livet, altså!
|
 |
|||
Nyeste kommentarer