Mens jeg kaver omkring i happy amatørskap med botanikk og zoologi her på Kuretoppen, holder Paco et kvasst blikk på bygninger og tekninsk utstyr. Forleden fant jeg ham stående nærmest på hodet ned i ei takrenne der han studerte hvordan vannet fra hageslangen sprutet ut over alt unntatt fra enden av takrenna der det skulle komme ut. Fem minutter senere hadde han klart å få opp blokkeringen, og renna befridd for 1/2 meter med råtne barnåler. Flink huseier!
|
|||||
    |
Liten stein kan velte stor mur. Denne steinmuren har stått her i årevis, men i løpet av vinteren hadde den begynt å bule ut og flytte truende på seg. Jeg skulle bare sjekke, liksom, bare pirke litt for å se om det holdt. Det gjorde det altså ikke. Stilstudie av et iherdig medlem av Huseiernes landsforbund i aksjon. Været idag har vært til å gråte av. Men som de barskinger vi er gjør vi jo ikke det. Ihvertfall ikke hele tiden. I stedet har vi brukt dagen til å lære å fuge fliser (takk nok en gang til pappa og mamma!), og så har vi mesket oss med sesongens første fårikålmåltid – høstens kanskje mest forsonende trekk.
En meningsutveksling over morgenkaffen om hensiktsmessighet og gjennomførbarhet av en av mine utallige ekspansive hageideer avstedkom mitt til idag mest halsbrekkende solo byggeprosjekt. Får man ikke hjelp får man gjøre det selv. Altså gjøv jeg på, i etterhvert kjent stil: uten plan, uten kompetanse og uten nødvendig utstyr og mannskap. Paco holdt seg på klokelig avstand og ventet på at jeg skulle gå meg tom. Det gjorde jeg. Nedenfor ser man tre bilder. Det første er tatt på det tidspunkt i byggeprosessen da jeg hadde skadet hånden, gått tom for plank, saget feil, oppdaget at jeg burde ha målt før jeg begynte og bare innså at dette faktisk ikke gikk. At det rett og slett ikke var liv laga slik jeg hadde tenkt det. Innsikten kom brått på meg. Fram til da hadde jeg egentlig jobbet med intens energi og uten oversikt over totalbildet. Da jeg rettet opp ryggen, tok et steg tilbake og skjønte at dette var absolutt dead end, og en ufattelig stygg sådan, buldret det fram en latterkrampe som fikk Paco til å komme løpende fordi han trodde jeg hadde skadet meg. Det var bare en ting å gjøre, og det var å innrømme ståa og be om entreprenørhjelp. De to andre bildene er av terrassebedet ved prosjektets slutt. Det resulterende byggverket har en pen side og en litt mindre flattendende side. Jeg vil bare si en eneste ting: nederste frontvegg ER i water. Det ser bare ikke sånn ut.
I går oppdaget Paco at det var litt vått under kledningen ved vannkrana på nordsiden av huset. Idag var kledningen flådd av (med yngleforende blåmeiser som halvirriterte tilskuere på vei inn og ut av fuglekassa) og problemet blottlagt. Det viste seg å være en liten sprekk i overgangen mellom vannrør og kran, og den må ha oppstått da vi skiftet utekran for et par uker siden. Ingen stor sak, med andre ord. Woody Allens skal en gang ha sagt:» En ting er at Gud ikke fins. Men prøv å få tak i en rørlegger i en helg.» Vannet er stengt av. Det er riktignok hovedvanningskranen for drivhus og bed her på Kuretoppen, men vi kan heldigvis vente. Med det regnet vi har daglig er vanning ikke noe problem uansett. A propos regn: Har jeg nevnt at det er dårlig vær for tiden, med vind og regn om hverandre uten stans? Vel, det er dårlig vær her for tiden, med vind og regn om hverandre uten stans. |
 |
|||
Nyeste kommentarer