En helt ordinær hengepelargonia er dette, men bestukket med rikelige porsjoner blomstergjødning og stæsjet opp med lavt, varmt kveldssollys blir den nydelig!
|
|||||
Ikke alle setter pris på utelivet. Mine Dronning Ingrid-pelargonier har etter vinterdvalen nytt livet i sørvinduet inne i stua, og ingen av dem har egentlig så mye som antydet noen lengsel etter endring. Det har imidlertid jeg, for de tok etterhvert kolossalt med plass og lys der de sto og trivdes og breiet seg og grodde som bare juling. Så igår, da nattetemperaturene i følge Yr.no heretter kommer til å holde seg stabilt over 10 grader, da var det ut med seg for de royale men vakre og konservative. Så kom altså bøtteregnet, og det ble litt i drøyeste laget for dem. Det kan jeg forstå. Men det før da være grenser for dramatisk uttrykk, syns jeg. Løft ditt hode, du raske pellar! Det har sett litt hjerteskjærende ut inne i plante-overvintringsboden en stund allerede. Der står mine flotte årgangspelargonier, knusktørre og med døde blader og blomster fra i høst, men med masse lysegrønne og forhåpningsfulle skudd som bare sniffer mot vår og sommer. Det holder hardt å ikke småfylle på med vann og gjødsel for en hobbygartner som selv har sansen for godt med for og næring i livet. Så da det ryktes at andre plantekyndige i nær krets hadde forbarmet seg over pelargoniene sine og satt dem til vekking ved vannposten, bestemte jeg meg for å gjøre det samme med mine her på Kuretoppen. Som alle tidligere år setter jeg hver av dem i en diger bøtte med vann og lar dem stå der et døgn. Så rister jeg av den gamle jorda rundt rotklumpen, setter dem over i potter med ny, næringsrik blomsterjord, og stiller dem i lyset i vinduet mot sør. Det er like rørende hver gang; det er som de ljomer av fryd. Man skal være en passe sur hobbygartner om man ikke lar seg smitte av denne livslysten! |
Nyeste kommentarer