Tre dager med skikkelig silregn har gjort hagen godt. Det er nå så grønt og intenst voksende over alt at jeg blir helt rørt. Melding om mye bra vær til uka, men godt med regn hele natta, gjorde at jeg styrtet ut og gjødslet en siste gang før St.Hans nå i ettermiddag. Vet ikke om det er mulig å gro fortere enn det allerede gjør, men er det gjennomførbart så vil dette gjøre susen!
På min vei rundt med gjødselsbøtta så jeg noe som kraslet i gresset. Og, JIPPI! Det var en liten padde! Han hadde liten sans for å bli blitzet der han ruslet omkring i perfekt vått gress, intetanende om eksistensen av både hobbygartner og Panasonic kameraer. Nå vet han mer, og jeg tror vårt møte var betydelig mer gledefylt for meg enn for ham.
|
|||||
       |
Hver gang vi kommer hjem etter å ha vært borte noen timer går jeg en forsiktig runde i hagen for å se om jeg kan se få gløtt av vanligvis reserverte eksistenser som antar at vi fortsatt er fraværende og tror seg usett. Helt siden min kreative innstallasjon av vannspeil i hagen var ferdig, har jeg speidet ivrig etter tegn til at den lokale botanikk og zoologi skulle vise interesse for opplegget. Så langt har det ikke skjedd. Derfor reagerte jeg med stor entusiasme da Paco igår kveld kom over en liten padde i oppkjørselen. Padden på sin side var uhyre lite entusiastisk for møtet med oss, og enda mindre fornøyd ble den da Paco plukket den opp og slapp den ned i en av vannspeilkummene. Mens jeg hadde forventet at møtet med kummen ville bringe glede inn i et amfibieliv, var den herværende paddas åpenbare topp-prioritet å komme seg ut av kummen fortere enn svint. Det lot seg ikke gjøre, viste det seg, fordi veggene på kummene var for høye og vannstanden for dyp til å få fraspark. Mistrivselen til det lille krypet nedi kummen var så slående at jeg måtte storme avsted og finne fram to steiner som jeg la i kummen på en slik måte at padda klarte å komme seg ut ved egen hjelp. På bilde nr 2 nedenfor ser man hvordan han ligger på kumkanten og puster lettet ut etter forskrekkelsen før han sklir videre ut i lyngen og forsvinner for aldri å returnere. Jeg har tydeligvis endel å lære om padder…
Edward I var kjempestor. Denne vesle her som jeg oppdaget i går i bedet ved sørveggen har nok ikke fått i seg nok maur så tidlig i sesongen. Trolig er dette en etterkommer. Herved døpt Edward II, og eksplisitt invitert inn i drivhuset på fast basis! Noen har tipset meg om at de største paddene er hun-padder. Edward var stor. Var ‘han’ egentlig en ‘hun’? Ihvertdall: idag oppdaget jeg er liten padde-yngling i gresset akkurat idet jeg skulle til å horve over et område med gressklipperen. Her er små’n! Opphavet opp av dage!
Det har gått flere uker siden jeg så padda Edward i drivhuset sist. Han har vært dypt savnet, både for selskapet og fordi det nå har begynt å krible og kry av insekter der inne igjen i hans fravær. Men i morges ble han lykkeligvis igjen påtruffet, denne gang ikke inne i drivhuset men på nordsiden av hovedhuset. Veldig hyggelig å ha ham tilbake igjen! Håper han tusler seg tilbake i drivhuset, jeg har satt døra på gløtt for ham!
Jeg har jo bekymret meg endel for om Edward var spist av katt, fugl eller buorm, men en sjekk på Wikipedia om padder tyder på at det er unødig pine. Alle norske padder tilhører arten ‘norpadde’, og de utsondrer et giftstoff i huden ved trusler som få har sansen for over tid. Her er lenke til mer om norpadda: http://no.wikipedia.org/wiki/Nordpadde I løpet av ett døgn er begge nabolagets hankatter tatt på fersken på jakt i hagen her på Kuretoppen. De har fått med seg at det er tid for mye forvirret småtteri som piper i trær og busker. Til venstre seniorkatten’Pus’ som ble fanget inn av blitzen nede ved foringsautomatene sent i går kveld. Til høyre ‘Benny’, på et teknisk sett elendig bilde som jeg tok i ren forskrekkelse som bevis idet jeg oppdaget ham han tittende inn i drivhuset. Jeg mener jeg kunne SE at han visste at det der inne blant pelargonier og annen botanikk også vanligvis oppholder seg en padde med det adelige navn Edward. Jeg bare håper at Edward har vært fraværende det siste døgnet fordi han som slottsbeboere flest har en hemmelig underjordisk utgang og har benyttet den til å få seg litt frisk luft. Alternativet med ham som kattemat er ingen komfortabel tanke. Min samboer i drivhuset, padda Edward, har ligget lavt noen dager. Jeg har lett, men ikke funnet ham. Men spist, det har han, for drivhuset er insektfritt, og jeg mener bestemt jeg har hørt ham kvekke mett om nettene. Idag dukket han opp inne langs drivhusveggen igjen. Jeg hilste ham gledesstrålende, og revet med av henrykkelsen over gjensynet kom jeg til å kalle ham ‘Teddy, the Toad’. Som man ser på bilde 2 var han absolutt ikke begeistret over den uformelle tiltaleformen, og vi har nå gått tilbake til det mer respektfulle og anti-amerikanske ‘Edward’. Forøvrig var Edward i fin form, omenn ærlig talt tiltakende tung i sessen (NB! Dette er ikke ment som kritikk, vi er flere som er i den kategorien, Edward!). Det fins ikke EN maur eller edderkopp i drivhuset etter at padda Edward flyttet inn der for noen uker siden. Han gjør rent bord. Veldig bra! I tillegg er det hyggelig å ha ham der inne. Hver morgen er spørsmålet: Hvor er Edward idag? Jeg har begynt å forstå gjemmestedene hans bedre nå, så det tar litt mindre tid for hver dag. Han bidrar forøvrig også selv til å bli avslørt; han er kjempenysgjerrig. Så når jeg kommer inn i dirvhuset og står helt stille og ser meg rundt, hender det ikke sjelden at jeg ser en snurt av hodet hans før han dukker ned og later som om han ikke fins. Jeg tror ikke han akkurat elsker at jeg så tar fram kameraet og blitser ham fra nærgående vinkler, men vi har vel en viss enighet om at han får gjøre sin jobb hvis jeg får gjøre min. |
 |
|||
Nyeste kommentarer