Mine favoritt-hageblogger

Pergolaen supplert med parasol(-ply) i påvente av at klatreplantene når toppen

Noe av vitsen med en pergola er, så vidt jeg har forstått, å skape vegetasjonsbasert solskjerming. Nå er dette med solskjerming vanligvis ikke noe påtrengende problem her i landet. Men akkurat i disse dager er vi utrolig nok velsignet med et sommervær som gjør at hobbygartneren, der hun utstyrt med nytraktet espressokaffe og siste nummer av Norsk Hagetidend har benket seg under sin nybygde pergola ligger og snuser på alle deilige dufter fra hagen, faktisk blir litt grillet. Så lenge nyplantede klatreroser eller klokkeranker tross titanske anstrengelser ikke har rukket å dekke pergolaen, må man ty til nødløsninger. Paraplyen funket ganske greit, den. Dermed var alt lagt til rette for at hobbygartneren kunne lese om de kule pergolaløsningene til proffene i hagebladet. Spørsmålet er nå om det er plass til en pergola til i hagen her på Kuretoppen, en i raffinert grå kebony?
IMG_7481
IMG_7454

Gartnerlykke 3: dagseng under pergolaen

Etter alt oppstyret omkring sommerens pergolaprosjekt syns kanskje noen det nå har blitt litt påfallende stille om det hele. Det er mulig, men grunnen er isåfall at gartneren, når hun ikke vanner planter eller plukker og sylter bær, tilbringer sin tid i lat hvile nettopp under den berømte pergolaen. En gammel gjesteseng fra IKEA tjener som dagseng innunder pergolataket, og jeg kan forsikre leseren om at det er vidunderlig å ligge der og se på klatreplantene som gror og ikke minst kjenne luktene fra hele hagen, som nå er aldeles stinn av frydefull blomsterduft.
IMG_7302

Klokkeranke har vokst 1 meter på 1 uke

Mens klatrerosene driver og roter seg møysommelig og selvbevisst ved foten av pergolaen, og hobbygartneren bare slanger seg i IKEA-senga innunder pergolataket, har klokkeranken satt inn en rå spurt i oppadstigende retning langs pergolasiden. Imponerende vekst, dette blir fine saker. Som man ser, har den også en avansert klamre-teknikk som gjør st den ikke lar seg vifte bort av litt vind på veien.

image

image

 

Klokkeranke sluppet løs på pergolaen: klar – ferdig- voks!

Det var Anne og Gro i vakre Hagen Vår som gjorde meg oppmerksom på klokkeranke. I år har jeg sådd den fra frø selv, og etter en litt sped begynnelse har flere av frøene blitt fine planter. Midlertidig utplassert til vekst langs trær hagen har jeg nå flyttet dem til pergolaen, som hele tiden har vært planen. Ingen impulshandling her i gården, nei! Nå er det bare opp til klokkerankene å vokse og gro.IMG_6927

Yess! Pergolaen ferdig!

Vår hjemmesnekrede pergola ble i morges påført stolpesko (ikke tøfler) og plassert i det eneste bedet som har jordsmonn til det, nemlig vestbedet. Det skjedde som man forstår ikke helt etter planen og det er ingen grunn til å utmale detaljene i den siste delen av prosjektet. I stedet går jeg rett på og konstaterer at jeg er kjempefornøyd med resultatet! Plassen der den nå står er også helt utmerket fordi det er dårlig, tørr og sandete jord der, tildels overtatt av markjordbær som kan være veldig imperialistisk i vekstformen, og dette har således blitt en mye bedre utnyttelse av stedet enn det rotete bedet som har vært der til nå.

Nå gjelder det bare å omplante de plantene som sto i veien for byggverket, kanskje finne en fin benk eller en seng å erstatte dem med, så er det mission completed!
image

image

image

Pergolaprosjektet, fase 4: vi nærmer oss…

Jeg har idag gjennomgått en martrende prosess med valg av plasseringssted for den hjemmesnekrede pergolaen vår. Diverse prøveplasseringer viste at dette er blitt et stort, fargerikt og således noe krevende byggverk rent plasseringsmessig. Dermed var det endel av de opprinnelige plasseringsstedene som borfalt fordi pergolaen ble for dominerende. For å si det mildt.

Nå har jeg bestemt meg for å sette den vis a vis plommetreet og inngangspartiet til drivhuset, under noen digre furuer som med pergolaen som nabo faktisk virker mindre ruvende enn tidligere. Og slik at det blir et innrammet tun i midten der. Man kan kanskje si at noe av vitsen med en pergola, nemlig å lage skygge mot sol, bortfaller når hele greia plasseres i skyggen av svære trekroner, men skitt au.

Etter å ha nærmest plombert pergolahjørnene med diverse jern og diiigre skruer reiste vi grunnstrukturen opp sånn i nærheten av der det skal stå. Nå venter vi bare på at det skal komme til oss hvordan vi skal jordforankre det hele. Vi går litt og pirker og stikker i jorda og sjekker forholdene og gruer oss til denne operasjonen. Det er ganske klart at doningen er for høy, så her må det også kappes. Det blir sikkert enkelt….

Jeg var uansett strålende fornøyd med resultatet. Det er imidlertid av sine egne man skal ha det. Ved en visitt fra nærmeste slekt i ettermiddag ble det festlig nok ytret engstelse for at pergolaen fra lufta skulle kunne forveksles med en landingsmarkør for flytrafikk. Det ble foreslått varsling av pergolamonteringen til Rygge flyplass’s militære del for å forhindre at vi kunne komme til å skape forvirring for både forsvarets F16-overflyvninger og Sea King-helikoptertjenesten. Som sagt, veldig festlig.

IMG_6868

Hvor skal pergolaen stå?

I forståelse med ektemannen, som klart har markert at han ikke er interessert i å bære den snart ferdige pergolaen omkring i hagen for å finne den perfekte plasseringen for byggverket, har jeg idag vært rundt og prøvesatt en av sidemodulene på de aktuelle stedene for å få et inntrykk av hvordan det ville ta seg ut. Det er lov å komme med meninger om dette, før jeg røper hva konklusjonen ble!

IMG_6839

Ved steinbenken?

IMG_6840

Bak Manneken Pis i det japanske vannspeilet?

IMG_6841

Ved enden av det japanske vannspeilet?

IMG_6842

Ved steinmuren?

IMG_6844

Nedenfor drivhuset?

IMG_6849

På tunet vis a vis plommetreet?

IMG_6847

I vestbedet?

IMG_6861

Tålmodig montør venter på beskjed om hvor skapet skal stå

Pergola-prosjektet, fase 3: modul-montering med komplikasjoner

Etter en hviledag igår, der jeg forgjeves ventet på at malingen skulle tørke (sånn går det altså når man med fullt overlegg legger oljemaling på utørket impregnert trevirke), gikk pergolaprosjektets fase 3 av stabelen idag (fase 1 kan du lese om her, fase 2 a) finner du her, Fase 2 b) kan du se her). Man sløver ikke bort ferien her på Kuretoppen.

Utstyrt med plantegning (bilde 1 nedenfor) hastig skissert opp over cappucchinoen på terrassen og deretter bokstavelig talt tatt av vinden (bilde 2 nedenfor) samt en moderat interessert, men meget lojal og handy ektemann (bilde 3),  ble selve bærekonstruksjonen til pergolaen kappet og montert (bilde 4).

Diskusjonen går nå hett mellom Bestiller og Utfører (vi kjører naturligvis New Public Management her) om hvordan de tre hovedmodulene videre skal sammenstilles. Og hvordan stabilisere konstruksjonen? Skal vi bruke skråstilte støttebjelker av tre, eller et uttall metalldingser av typen hjørnejern, hva blir penest, hva blir sikrest, hva blir best? Og ikke minst; hva er raskest? Jeg mener, må vi vente en hel søndag på at mandag skal komme bare for å få kjøpt vinkeljern når man kan lage en shortcut av kapptre som gjør samme nytten? Jeg kan opplyse at Utfører vant akkurat denne kampen, så i morgen blir det Byggmakker og innkjøp av vinkeljern og andre dingser.

Et annet viktig spørsmål kom også opp i ordskiftet, kanskje litt i seneste laget, vil noen si: hvor skal pergolaen stå? Jeg har allerede 4 ulike alternativer, som det er umulig å avgjøre endelig før jeg har sett det. Handymannen påpekte at hele greia kommer til å veie MASSE når den er ferdig. Han la til at det ihvertfall ikke er han som skal drasse rundt på den turkise, uhåndterlige doningen på en kupert tomt mens hobbylandskapsarkitekten fornemmer seg fram til hvor det blir stiligst. Spørsmålet om plassering har forøvrig ikke bare estetiske implikasjoner, det kom opp nå fordi det har konsekvenser for siste fase, nemlig hvordan pergolaen skal forankres til Moder Jord.

Dette er en skikkelig nøtt. Her på Kuretoppen er det litt jord og mye berg. Hadde det vært omvendt, hadde mye vært enklere. Men det er det ikke, og da er  jordanker (krever ca. 60 cm jordsmonn) uaktuelt, og stolpesko med sementering i fjell (krever helst enten jordsmonn eller åpent berg) kinkig og sølete.  Jeg vet ikke hva vi ender opp med, bortsett fra at det ikke blir uten kraftige meningsutvekslinger og ekteskapelige påkjenninger.

Saken vil bli oppdatert.

IMG_6818

Bilde 1: Plantegning

IMG_6823

Bilde 2: Plantegningen tatt av vinden

IMG_6821

Bilde 3: Moderat interessert, men lojal og meget handy ektemann

IMG_6824

Bilde 4: Sidemodulene på pergolaen ferdig montert.

Pergola-prosjektet gir hobbygartneren grå hår (med turkise striper)

Mitt herostratisk berømte prosjekt med å hjemmesnekring av pergola (eller kanskje det som egentlig er i ferd med å bli et litt hysteriformt espaljer, når jeg tenker over det – og det gjør jeg ganske mye for tiden) har idag beveget seg inn i det jeg vil kalle fase 2 b). Igår (innledningen av fase 2, heretter kalt fase 2 a)) kjøpte jeg, som tidligere beskrevet, 3 gitterformede espaljerer og malte dem i en vidunderlig turkisfarge kalt ‘Bubbly green’. Etter denne kraftanstrengelsen kom jeg litt i villrede om hva som skulle være neste trekk.

Den villredte tilstanden har egentlig vedvart også i dag. Det har sikkert noe å gjøre med at jeg ikke har noen plan eller arbeidstegning, og at dette fordømte internettet heller ikke er til noe hjelp når man trenger det. Etter endel frenetisk, men forgjeves googling før frokost, skar jeg igjennom, antok at jeg uansett hva livet ellers måtte bringe ville komme til å trenge seks stolper som et slags stativ eller skjelett til å montere gitterespaljerene på, og dro avstad og kjøpte nettopp det. Atten meter impregnert stolpe, fordelt på 4 lengder a 4,5 meter koster nesten 600 kroner – dette er for the record. Så måtte jeg i tillegg kjøpe en uhorvelig mengde kjempeskruer for å forene stolper med hverandre. Det ble også noen kroner, og trolig vil 95% av skruene gå i arv til neste generasjoner, jeg kommer ihvertfall ikke til å trenge dem.

Vel hjemme igjen betraktet jeg mine gigantiske stolpemetre og lurte på hva jeg nå skulle gjøre. I mangel av en bedre ide bestemte jeg meg for å male dem. Mer Bubbly green, altså! At min malerkyndige ektemann advarte mot maling av denslags lengder treverk fordi det ville bli uhåndterlig gjorde intet inntrykk, her gjaldt det å male slik at man fikk mer tid til å tenke og planlegge.

Ved slutten av 3 dag av pergolaprosjektet kan jeg notere meg for 18 turkise stolpemeter vel utført, samt et ventende problem med min frisør som mener seg å være meningsberettiget i spørsmål om striping av
mitt hår. Jeg personlig mener det er turkise striper ikke er så mye verre enn grå. Og det er jo ikke til å kome unna at jeg vil komme til å stå veldig i stil med pergolaen min!

grønt har

Pergola-planene, fase 2: Do it yourself

Som nevnt i et tidligere blogginnlegg har jeg innsett at jeg bare er nødt til å ha en pergola i hagen her på Kuretoppen. Research viste at det ikke fins enkle, billige ferdigløsninger å få kjøpt. Ett døgn senere, med betydelig hoderysting over markedskreftenes tilkortkommenhet på dette området, har jeg nå beveget meg over i fase  2:  Jeg har  bestemt meg for å lage noe sjøl.

De som kjenner meg  vil uvegerlig rykke urolig til ved denne nyheten.  Praktisk sans, tålmodighet med den tinglige verden og handy finmotorikk er ikke blant mine sterke sider. Jeg har imidlertid allerede laget en skisse over hvordan jeg kunne tenke meg at det jeg vil betegne som en enkel, uhysterisk hagepergola kunne se ut:

pergolaDet er ikke just en arbeidstegning dette, mer en teori, eller et prinsipp, om du vil. Når dette nå skulle operasjonaliseres så jeg for meg at dette ville komme til å innebære en del skruing med drill uansett hvordan man grep dette an. Det er jeg ikke noe god på. Men kunne man derfor få tak i noe halvfabrikata, noe som var skrudd sammen litt fra før, så ville det spare meg for mye blodtrykk og bannskap.

Som første kunde på et hagesenter til morgenen i dag kjøpte jeg følgelig tre espaljer a 75 x 175 cm. Billig var det ikke; hvert av dem kostet nesten 500 kroner.  Så dro jeg og kjøpte 3 liter utendørs dørmaling i en turkis fargesjattering, ‘Bubbbly blue’ tror jeg den kaltes, og freste forventningsfull hjem.

Dessverre er det ikke mulig å spraye denne malingen på espaljeret, det hadde vært en lettelse. I stedet har jeg brukt resten av dagen på møysommelig listmaling, et priklearbeid som har krevd alt jeg har av de nevnte egenskapene som jeg mangler.   Likevel, bare jeg nå får kastet alle de nå ubrukelige klærne jeg hadde på under arbeidet, får vasket av meg den turkise Hitlerbarten, får ut malingsflokene av håret, får renset bort malingsflekkene fra stuegulvet og når ektemannen endelig har sluttet å le og maurtua jeg tråkket i underveis har fått gjenopprettet alminnelig orden, så syns jeg egentlig dette så langt ser veldig lovende ut!

Nå regner jeg med at du som leser dette sitter i åndeløs spenning og venter på at jeg avslører hva som er neste fase av pergola-prosjektet mitt. Det kan du godt lure på, for det gjør egentlig jeg også.

Jeg ser for meg at det må innebære innkjøp og (huff!) maling av noen impregnerte stolper, som må skrues sammen slik at de utgjør en slags sterk ryggrad som disse ærlig talt veldig  tynne og ustabile espaljerene kan monteres på ‘(skruing, drill, huff huff!).  Så må det inn noen støtteplanker, eller hva det heter, så det ikke bare kollapser som en feilmontert fluktstol, kanskje det fins noen fikse løsninger på Byggmakker her. Og så må jeg finne ut hvordan jeg fester det hele til bakken. Utgjort nok er det en blanding av tynt jordsmonn og norsk grunnfjell som er basis. Jeg har foreløpig god tro på prosjektet jeg har startet, men konfronteres jeg med behov for boring i fjell eller håndtering av sementblander, da strander det hele. Jeg kjenner mine begresninger. Nok om det, så langt så vel, nå går jeg malingsstinkende og tilfreds til sengs og drømmer turkise bobledrømmer.

IMG_6755