Mine favoritt-hageblogger

Ekte plommegodt: plomme i madeira

Det har blitt mye plommer på plommetreet vårt i år. Jeg mener: MYE plommer! Jeg holder husmorfanen høyt og har iherdig laget så mye plommemarmelade i langpanne at det kokte over i ovnen, røykla hele Kuretoppen i flere timer og karboniserte stekovnen, trolig irreversibelt. Så har jeg laget plomme i portvin, dette uten drama av noe slag og noe skikkelig godis for søtmomser som meg.

Men etter min mening er det ‘plomme i maderia’ som tar prisen. Latterlig enkelt å lage: jeg deler plommene i to og tar ut steinen (har fått skikkelig dreisen på det etterhvert, det er jo en vanvittig jobb, der gjelder det å ha lydbok på øret og sitte på et vepsefritt sted). Så stapper jeg plommene ned i syltetøyglass opp til bremmen. Så lager jeg en herlig ov-søt smete etter oppskrift fra NRK Mat:, der en hovedingrediensen er madeira, som jeg heller i glassene til det når kanten, og setter lokket på. Så skal de stå kjølig og vendes et par-tre ganger i løpet av noen dager. Hittil har jeg for å være ærlig egentlig bare smakt på selve smeten, men den var divine. Når plommene får trukket til seg dette godteriet her er jeg ikke i tvil om at det skulle gå an å spise seg skikkelig dritings på dette her!

IMG_7649
IMG_7650
IMG_7651
IMG_7652

Tid for å lete fram gode plommeoppskrifter

Nå er plommetreet så tungt av plommeklaser at jeg håper det klarer å bære vekta til de er modne. I går tok jeg en første plukkerunde for å lette litt på børa til det flotte tuntreet vårt. 3 kilo var klare til videreforedling. Jeg fant to oppskrifter som jeg fulgte; en med plommemarmelade som jeg har brukt før: Like mengder plommer og sukker kokes i langpanne på 220 grader sammen med en kanelstang, en sitron og en vaniljestang inntil det er marmeladisert og ovnen (dessverre, jeg hadde i for mye og det kokte over i år igjen) er full av karbon.

Den andre oppskriften var på plomme-og portvinssyltetøy. Der avvek jeg endel fra den opprinnelige oppskriften, så jeg får la være å referere til kilden og heller skrive hva jeg gjorde: 1 1/2 kilo plommer delt i to og uten stein ble kokt opp sammen med 2 dl mørk sirup, 200 gr summer, 2 lime delt i to, revet skall fra 1 sitron, en vaniljestang. Mot slutten helte jeg oppi 5 dl portvin og la det hele på glass. Det så litt mer ut som saus til å ha over iskrem enn egentlig syltetøy, ‘men at det er no skikklig godt kan ingen komme fra’!

IMG_7626 IMG_7627
IMG_7620

IMG_7621IMG_7625

Gartnerlykke: Solbærsyltetøy!

Som en hilsen og gave fra tidligere eiere kommer deilige solbær hvert år på tre gamle men beskjæringsfornyede busker. Plukket i går kveld, laget i morges (like mengder bær og sukker, tilsatt litt certo og sitronsaft og kokt med en vaniljestang), og spist med ost og kjeks til lunsj idag. Gartnerlykke!
image image image

Juletreformet juleknekk-blemme

Skal man først svi seg skikkelig på juleknekket – og det skal man jo uavlatelig – så gjelder det å skape variasjon. I år la jeg som man ser bredsiden til, og idet det brennhete sukkerknekket dryppet ned på den åpne kokke-hånden improviserte jeg slik at sårblemmen fikk en fiffig juletrefasong. Det akkompagnerende smertebrølet lot seg dessverre ikke gjengi på fotografi. image

Sympatisk side ved august: selvplukket kantarell til lunsj

P1100246

Drivhustomater ble tomatsuppe – og dett var dett

Drivhustomatene mine har krevd masse stell hele våren og sommeren. De har ingenting å klage på, hverken når det gjelder gartneren eller været. Til gjengjeld ender de opp med å smake ingenting. I helga høstet jeg de fleste, moset dem sammen og laget tomatsuppe av det hele. Ferdig med den saken. Neste år blir det IKKE tomater i mitt drivhus.
P1080432tomatsuppe

Den store gresskarsyltedagen

Alt man trenger er to gresskar (dessverre ikke dyrket på Kuretoppen, men det skal det bli en endring på til neste år. Har tatt frø fra årets innkjøpte som skal plantes rett i komposten til våren), fersk ingefær, eddik og sukker (igjen). Samt masse syltetøyglass og en god, strukturert venninne som holder styr på prosessen slik at den ikke utarter i kaos, slik det skjedde da jeg som ensom rytter fektet meg fram til ferdig plommemarmelade for en uke siden. Da blir det masse deilig syltet gresskar som egner seg ypperlig til alt man vanligvis bruker tyttebær til, og sikkert mye mer. Pent er det også, så her blir det julegaver til alle i slekta som ikke aktivt reserverer seg.
P1080144P1080143

Plommemarmelade med utviklingspotensiale

Nevnte jeg at jeg har laget plommemarmelade i helga? Vel, jeg laget plommemarmelade i helga. Det skjedde ikke uten sverdslag. Først vil jeg si at dette med plommehøsting har det ved seg at har man først satt igang den prosessen, så er det ingen annen vei ut av det enn å stå det gjennom. Er det 40 kilo plommer som er overmodne, så har du 40 kilo overmodne plommer som må a) plukkes, b) deles og steinfjernes og c) kokes og hermetiseres. Man kan angre underveis (det gjør man), men retrett fins ikke, sånn er det bare. Til dette hører også at man må ut å kjøpe uanstendige mengder hvitt sukker (synet av sukkertårnet må man rett og slett etterpå bare glemme, ellers orker man ikke spise noe plommemarmelade i det heletatt) og man må gjennom året ha vært åndsnærværende nok til å ta vare på en helt urimelig mengde med tomme plasskrevende syltetøyglass i passende størrelse, ellers blir dette dyrt. Jeg skal ikke gå i detaljer mht punkt a) og b) i denne prosessen, bare kort slå fast at sjansen for å bli utsatt for vepsestikk, ramle ned fra gardintrapp, tygge istykker tann på plommestein og skjære seg på kniv er skyhøy. Jeg sier ikke mer, her må man bare tro meg på mitt ord.

Mitt fokus i denne gjennomgangen vil dreie seg primært om punkt c), nemlig koking og hermetisering av plommemarmelade. Jeg har tidligere på denne blogg anbefalt en plommemarmeladeoppskrift som innebærer bruk av langpanne og ovn. Kort fortalt: Like deler plommer og sukker (grøss – fortreng, fortreng!) legges i en langpanne sammen med en kanelstang og en oppdelt sitron og det hele settes inn i ovnen med sporadisk røring til sukkeret er karamellisert og plommene har blitt til marmalade. Jeg lover: det blir godt. Søtt, gudbedre, ja, men godt. Utviklingspotensialet, som jeg i tittelen har valgt å kalle det, ligger i veien fram til målet. Her kommer en liste med forbedringspunkter, basert på fersk og egenopplevd erfaring:
1) Langpannekoking av plommemarmelade tar tid. Tenker De at De vil halvere tiden ved å ha to langpanner i ovnen samtidig og bruke varmluft, så vær først sikker på at Deres varmluftsovn fungerer som intendert. I motsatt fall vil sukkeret i nedeste brett bli svidd i bunnen og plommene i øverste brett grillet på overflaten. Intet av dette er ønskelige utfall.
2) Dersom De velger å overse den anbefalte ovnstemperaturen på ca 150 grader, og av tidsbesparinshensyn ønsker å speede opp tempetaruren til f.eks. 200 grader (eller mer) anbefales De sterkt å medbringe en alarmklokke når de legger Dem i hengekøyen for å vente på at marmeladen i ovnen blir ferdig. Da kan alarmklokken følge med på tiden mens De faller i søvn. Overser De dette rådet er sannsynligheten stor for at De vil bli abrupt vekket idet Deres ektemann kommer stormende ut av huset innhyllet i en dis av brent sukker og bannskap. Tidsbesparelsen De vant ved temperaturøkningen tapes igjen i den tiden De må bruke på å berolige Deres mann og deretter vask av karbonisert sukker fra ovnens tak, vegger og gulv.
3) Idet De innser at det ikke er menneskelig mulig å gjennomføre en marmeladisering av 40 kilo plommer i langpanne med kun en ovn i løpet av en helg og De beslutter å gå igang med en parallell prosess med å koke plommesyltetøy (ikke like godt, men pokker heller) på platen i tillegg (altså samtidig med langpannevarianten), vær da klar over at De løper en ny risiko for å miste oversikten. Hold spesielt godt øye med sleiven, som normalt vil følge tyngdekraften også når den ligger i plommesmete (se bilde nedenfor). Husk når de fisker sleiven opp igjen at også plommesyltetøy blir svært varmt og klissent.
4) Vær varsom med å falle i staver over skjønnheten i farger og duft av en gryte med plommesyltetøy på platen og av Deres illusjon om kontroll og mestring. Selv om plommemarmeladen inne i ovnen er ute av syne vil en oppvarming til 200 grader (eller mer) over tid på ett eller annet tidspunkt få langpannemarmeladen til å nå et kritisk punkt, det vi vil kalle kokepunkt. Overser man da fortsatt det som foregår inne i ovnen men fortsetter og røre i gryten på platen er neste punkt i langpanneprosessen i det store og hele identisk med forløpet da De befant Dem sovende i hengekøyen. Forskjellen er at det nå er De selv som er innhyllet i take av brent sukker og bannskap. En fordel ved denne situasjonen er lilevel at dette gir Dem muligheten til, idet De rømmer bygningen, å skrike til Deres ektemann at han må demontere røykvarsleren ettersom det egentlig ikke er noen krise siden det bare er plommemarmeladen som står i brann.
5) Når De atter har fått roet ned Deres ektemann (obs – det tar erfaringsmessig lengre tid for hvert branntilløp han må avverge) kan De ta fatt på siste steg i prosessen, nemlig å legge marmeladen (i.e. den mindre andelen som fortsatt er spiselig) over på glass. Selv om dette er noe De har sett fram til helt siden De startet og i prinsippet virker enkelt, så vær klar over at også dette krever forberedelser. Særlig verdt å nevne er at både glass og marmalade på dette tidspunkt har høy temparatur (om De nå skulle kunne ha glemt det). I tillegg er det ikke verdt å satse på medgjørlighet fra marmeladens side, ei heller glassets, får å få det ene opp i det andre. Min innstendige anbefaling er å ha minst tre tørkeruller tilgjengelig for underveis å kunne å tørke såvel Dem selv, benken, glasset, de andre glassene, ovnen, kaffemaskinen, gulvet, taket og vinduet, kanskje også Deres sterkt årvåkne ektemann for marmeladesøl etterhvert som det trengs.
6) Trakten er som gjenstand sterkt undervurdert i offentlig omtale, men har De en slik på kjøkkenet er mange problemer spart under hermetisering av plommemarmelade. Kommer De imidlertid på dette med traktens prisverdige egenskaper først når De står med den rykende marmeladeøsen i den ene hånden og det glovarme marmeladeglasset i den andre, er det for sent. De kan være rimelig sikker på at Deres mann på dette tidspunktet ikke vil la seg overtale til å forlate huset og dra ut og kjøpe en trakt før alle gryter og plater er forsvfarlig slått av og batteriene atter er plassert i røykvarslerne. Erfaring viser at det heller ikke lønner seg å forsøke å helle marmalade fra hjørnet av langpannen over i glasset. Marmelade er notorisk klumpete og gir ikke den nødvendige presisjon og treffsikkerhet. En løsning er å improvisere ved å ta i bruk den plastposen i tilnærmet traktform som egentlig er laget for pynting av bløtkaker. Trolig vil De finne at traktåpningen er for smal slik at plommene tetter seg og De må klippe opp åpningen for dermed for evig å utelukke posen for Deres bløtkaker. Dette blir noe skikkelig griseri, men kjøkkenet vil på dette punktet allerede være i en tilstand hvor full overhaling er påkrevet, så jeg foreslår at De lar det stå til.

Har De fulgt alle ovenstående punkter vil De ende opp med et visst antall glass med ferdigsyltet plommemarmelade. Er De heldig har De også fortsatt Deres fingertupper, komfyr, hus og ekteskap i behold.

Skulle De da få lyst til å feire at årets plommemarmeladesesong er vel i havn ved å legge på et godt lag marmalade på en hjemmebakt brødskive og jafse den i Dem, så har jeg bare ett enkelt råd til sist: gå ikke ut på terrassen for å innta måltidet dersom De ikke er forberedt på å konkurrere med en halv million provoserte veps som har innsett at plommetreet er tømt, har kjent lukten og sett røyken av brent sukker og bare venter på å ta tilbake det som var deres.
Vel bekomme!
P1080050

Karamellpudding med soloppgangsfarge

Karamellpudding er godt. Når den i tillegg er lett å lage og får farge som soloppgangen en augustmorgen, da er det bare å ‘go for it’!
074

1-2-3-Ripsmarmelade!

RipsRipsRipsRipsmarmelade