Heidelberg klatrerose har stått på sørsiden av drivhuset og tatt imot angrep på angrep fra stedlige rådyr, Alle knopper har blitt jafset så fort de kom fram, og jeg har tenkt at denne planten gidder snart ikke mer. Denne sesongen har jeg tatt meg i nakken og passet på å dekke til rosen hver natt og alltid når vi er borte. Det har den åpenbart satt pris på. Se på denne vakre blomstringen, fra en eneste liten tynn kvist!
|
|||||
      |
Den vakre hvite klaserosen ‘La Paloma’ døde for meg på ettervinteren i år. Nå er en ny av samme sort kjøpt inn, sammen med to jeg ikke har hatt før: Det er meget mulig jeg kommer til å angre på at jeg lot tre så habile klatreplanter få optimale betingelser samtidig på drivhusets sørvegg. Men saken er at det er en beinhard vegg inne i drivhuset, dette, når sola står på. Det er nærmest grillfest innendørs på enkelte dager. Så litt skjerming i form av solglade klatreplanter på utsiden gjør kanskje ikke noe. Har jeg tenkt. Så her har jeg nå gitt dem skikkelig stakitt å klatre i, og dekket dem til med duk inntil de blir for høye til at selv det mest motiverte og dristige rådyr ikke klarer å komme helt i toppene på dem. Møte mine to drivhusklatrere på et brett. Til venstre: vinranken ‘Vitis Zilga’, til høyre klatrerosen ‘That’jazz’. De jobber godt med å leve opp til artsbetegnelsen begge to. Førstemann til takgavlen! Sist høst stappet jeg alle krukkerosene mine inn på en mørk og kald bod (ikke sikret mot frost) og lot dem stå der i månedsvis uten tilsyn. Så ble de tatt ut og stilt på terrassen med jutesekker på hodet i flere uker. Forleden ble de så beskåret en gang for alle – ganske rått, egentlig, for de hadde masse skudd som min herværende roseekspert insisterte på måtte kappes til beinet. Det er ikke noe vakkert syn, akkurat, det som står igjen etter frisørtimen, men det står til liv hos alle unntatt ‘La Paloma’. Den avgikk med døden en eller annen gang mellom vinterdvalen og i forgigårs. Den skal bli erstattet med en av samme sort, for det er en skikkelig flott hvit rose. De som klarte seg var: Kronborg, Midnight Blue, Europeana og den alltid tapre Bonica. Forskriftsmessig har jeg dekket til krukkerosene på terrassen, slik at de skal få beskyttelse for vårsola. Mitt inntrykk er at dette interesserer krukkerosene midt på ryggen. Det er snarere tvert om, egentlig. De gjør sitt ytterste for å strekke seg mot sol og lys, de som gartneren. Man føler seg ganske latterlig der man driver på og dekker rosene sine mot vårsol, stikker seg som bare pokker og får vondt i ryggen. Hva er vitsen? Sola ser man jo likevel aldri her i strøket. Men en ting er jeg ganske sikker på, nemlig at hvis jeg ikke hadde dekket til rosene mine, da hadde sola sikkert kommet solbrent hele bølingen. Hmm, det var en ide! Nå er jeg møkkalei av skyer, vind og regn. Kanskje jeg skal ofre rosene, ta av dem burkaene og LUUUUURE sola fram? Krukkerosen ‘Midnight Blue’ hadde både knopper og en utsprunget rose i gave til meg da jeg hentet den ut av vinterboden idag. I fjor vinter døde alle rosene jeg hadde i krukker ute, selv om jeg pakket dem bra inn og de sto lunt. Iår skrudde jeg opp omsorgsnivået ett hakk og satte alle sammen inn i en utebod i november. Mørkt, uten varme og null vann i nesten tre måneder. Jeg regnet med at også det var for hard kost, men neida. Her står de, nylufta, grønne, sunne og noen til og med med friske blader og flere med nye skudd. Mirakuløst. Som du ser, virker de litt overrasket og opprådde der de står og glipper med øyene til februarsola. – Er det nå moroa begynner, spør de. Vel. med en hel ukes værmelding på plussgrader og regn tenkte jeg ihvertfall at jeg skulle la dem få komme ut og strekke litt på seg. Så får vi se hvor mye krutt vinteren enda har på lager. Jeg har sikret returen deres inn i boden igjen hvis det skrur seg til med langvarig kuldeperiode før våren setter inn trøkket. Brent gartner lukter ille. Her skal vi ikke ha noen gjentakelse av tidligere fadeser. Det er mer enn plenty med de nye som garantert er meg i vente sesongen 2014. |
 |
|||
Nyeste kommentarer