|
|||||
      |
Jeg var på Dyhre gartneri i helga og ba om råd for å å oppgradere ett av mine klart tullete hageprosjekter, nemlig det såkalte japanske vannspeilet. Råd fikk jeg, som alltid hos Dyhre, der de har både kompetanse og faglig glød så det holder. Joda, vannspeil med japansk dreis tok min rådgiver på ramme alvor, og han foreslo følgende innkjøp i rask rekkefølge; japansk lønnetre, bregner og MYE mer hvit stein. Og så sa han at jeg burde gå hjem og studere bilder av japanske hager, lage meg et indre bilde av hvordan jeg vil ha det, og så bare holde på det bildet uansett hvilke utfordringen aV PRAKSISK ART JEG VILLE FÅ UNDERVEIS. Så her ser man at jeg har fulgt ihvertfall to av rådene, nemlig lønnetreet og bregnene. Stein blir det til uka. Det er tullete, som sagt, det er langt fra Kuretoppen til Japan, så illusjoninnslaget er sterkt, men du verden så morsomt det er likevel! Latinsk navn på det japanske lønnetreet mittt er Acer palmatum Atropurpureum. Her er lenke til mer om dette treet: https://en.wikipedia.org/wiki/Acer_palmatum Latinsk navn på min nyervervede bambus er Fargesia murelae Simba, med lenke til mer her: https://en.wikipedia.org/wiki/Fargesia_murielae
Jeg må innrømme at jeg fortsatt strever med å få skikkkelig schwung på dette japanske vannspeilet mitt. Jeg liker å sitte å se på det, jeg liker å høre Manneken pisse, og jeg syns det er en morsom ide. Men mange som ser det skjønner liksom ingenting og smiler høflig, og hele tiden ligger faren der for at det skal bli forvekslet med et smoltanlegg. I sommer har jeg blottlagt mer av berget rundt, samt plantet flere små beinvedplanter og lavendeler tett omkring. Siste innfall nå er å sette opp ledlys i en av endene for å framheve installasjonen også når mørket faller på, hvilket det gjør i stadig større grad nå utover høsten. Jeg vet ikke, jeg… Det hele fikk kanskje et litt mer spooky uttrykk, og jeg er usikker på hva Manneken sier om stå der og late vannet i full flombelysning. Mulig jeg må forkaste hele opplegget og heller anlegge full dam der når tid og penger tillater denslags investeringer. Der er vi ikke nå ,så inntil videre må både gartner og gjester leve med vannspeilordningen. Alle forslag til forbedringer innenfor dette konseptet er imidlertid kjærkomment!
Ja, da er Manneken Pis på plass og vannet stråler så stille og harmonisk ned i mitt japanske vannspeil. I seg selv et vakkert og vederkvegende syn, kanskje særlig for romantikere. Men for de mer realistisk orienterte som undrer seg over teknologien bak mirakelet, legger jeg ved et nærbilde som avslører hvordan vannet sirkulerer fra en pumpe nede i vannkaret, via en slange inn i sokkelen, gjennom den godeste Manneken som så gjør som forventet og pisser og ut og ned igjen i karet. Perpetuum mobile, ihvertfall så lenge strålen treffer karet og strømmen er på. Så får vi se hvilke komplikasjoner som skjuler seg i gjennomføringen av dette på sikt. Allerede har vi sett at det er fare for fordamping på varme dager, og vindkast fra siden har flere ganger gjort at strålen bommet på målet. Kombinert med at vi har også rukket å glemme å slå av mekanismen når vi dro, er tørrlegging av pumpe med påfølgende maskinskade ett realistisk scenario. Men foreløpig ingen grunn til å deppe, dette er moro og Manneken er gutten i buret!
Jeg vedder på at mange har sittet åndeløst og lurt på når jeg skulle komme med nytt om ståa i to av mine mer hysteriforme hagemontasjer; snittblomstbedet og det japanske vannspeilet. Begge prosjekter har en klar jålete profil, begge tilhører i kategorien ‘unødvendig hagetull’, og begge presser kraftig mot den nedre estetikk-grensen for en seriøs hobbyhage. Ikke desto mmindre, moro er det, og her kan den spente leser med selvsyn konstatere hvor inderlig vel begge prosjekter er i rute. Snittblomstbedet har overlevd en trefelling i faretruende nærhet, men har klart seg godt selv om det fortsatt spytter litt kongler og klager over rusk i øyet. Her blir det valmuer og ringblomster og kornblomster og annet vakkert til blomstervasene når sommeren trår til. Det japanske vannspeilet er et kapittel for seg, og nytt av året er at det er komplettert med en ekte statue av Manneken Pis. Han må fundamenteres bedre før vi monterer ham opp, men det er ikke lenge før man kan nyte synet av en velfungerende prostata i aksjon i smoltanlegget. Du har selvfølgelig tenkt tanken: hvorfor har de enda ikke skaffet seg noen vannfontene det oppe på Kuretoppen? Helt enig! Jeg kan ile til og forsikre om at dette sørgelige misforholdet nå er rettet opp. Denne helgen er mitt japanske vannspeil kraftig oppgradert med en så å si ekte Manneken Pis. Den lenge ønskede frosk-forekomsten i mitt ‘japanske vannspeil’ (a propos ‘Fintskadetværra!) tok seg opp med 100% idag, da jeg oppdaget et lite eksemplar av arten svømmende rundt i en av de største kummene. Ved nærmere ettersyn forsto jeg at det hele var basert på en misforståelse fra froskens side. Den hadde tydeligvis bare planlagt å sjekke dammen og så sprette videre på sin vei i livet. Men da den først var kommet oppi fant den det umulig å komme seg opp igjen ved egen hjelp. Da jeg løp ned og intervjuet den fra kumkanten hadde den bare en ting i hodet, og det var å bli jekket opp og reddet ut. Her ser du frosken rett før jeg følger dens anmodning. Dermed har jeg selv nok en gang har nullstilt vannspeilet som froskedam. Synd for meg, en åpenbar lettelse for phrosquen. Helt siden min kreative innstallasjon av vannspeil i hagen var ferdig, har jeg speidet ivrig etter tegn til at den lokale botanikk og zoologi skulle vise interesse for opplegget. Så langt har det ikke skjedd. Derfor reagerte jeg med stor entusiasme da Paco igår kveld kom over en liten padde i oppkjørselen. Padden på sin side var uhyre lite entusiastisk for møtet med oss, og enda mindre fornøyd ble den da Paco plukket den opp og slapp den ned i en av vannspeilkummene. Mens jeg hadde forventet at møtet med kummen ville bringe glede inn i et amfibieliv, var den herværende paddas åpenbare topp-prioritet å komme seg ut av kummen fortere enn svint. Det lot seg ikke gjøre, viste det seg, fordi veggene på kummene var for høye og vannstanden for dyp til å få fraspark. Mistrivselen til det lille krypet nedi kummen var så slående at jeg måtte storme avsted og finne fram to steiner som jeg la i kummen på en slik måte at padda klarte å komme seg ut ved egen hjelp. På bilde nr 2 nedenfor ser man hvordan han ligger på kumkanten og puster lettet ut etter forskrekkelsen før han sklir videre ut i lyngen og forsvinner for aldri å returnere. Jeg har tydeligvis endel å lære om padder… Inspirert av tilrop fra diverse hagebloggvenner (takk for ale gode innspill!) har jeg valgt å videreføre ideen fra forleden dag med vannspeil bestående av sementurner plassert i en dolp i hagen. For å avspore eventuelle (og ærlig talt ganske nærliggende) tanker i retning av at dette er et lakseoppdrettsanlegg har jeg stæsjet opp med flere planter, en stol og litt andre hagegadgets omkring installasjonen. Så skal jeg etterhvert lede en toppbarkbekledd sti dit ned. Forhåpentligvis vil det også forenkle adkomsten for hagens alskens padder og frosker på en slik måte at de skjønner hvor den nye flørteplassen for amfibier er å finne her på Kuretoppen. Under vanning igår kveld observerte jeg en middels stor padde som i det lokale silregnet kom tassende opp fra sommerblomstbedet. Jeg hoiet den vennlig imøte og pekte i retning det jeg heretter kommer til å kalle ‘mitt japanske vannspeil’ (fint skal det være). Den snudde umiddelbart og gikk hastig i motsatt retning. |
 |
|||
Nyeste kommentarer