Mine favoritt-hageblogger
|
Fortsatt ligner vindruene mine på kreklinger, og antall klaser kan telles på en hånd. Jeg kan jo, hvis jeg vil trøste meg selv, si at jeg har prioritert lengdevekst framfor avling. Det er bare tull, naturligvis. Dette er ingen gjennomtenkt strategi, jeg kan ingenting om vindruedyrking, og det har blitt som det har blitt.
Men, ærlig talt, her burde det være mulig å lene seg noe på genetikken og hevde at en plante som er dyrket fram for nettopp det formål å klatre og gi vindruer, etter seks års beskyttet opphold i drivhus skulle kunne vise en grad av simultankapasitet og levere i rimelig monn av begge deler. Fram til nå er det tvert imot vært hobbygartnerens genetikk, med ovstore mengder energi, tålmodighet og optimisme bygget opp i Darwinistisk kamp mot naturkreftene og konjunkturenes herjinger gjennom utallige slektledd, ispedd en dæsj finsk sisu, som har vært mobilisert, innimellom til bristepunktet, for å komme nå dagens resultat.
Nå er vi etter min mening over ei kneik, og heretter forventer jeg 100-fold og bare gode miner fra denne gjerrige og bortskjemte busken.
I fjor kom det bare 4 plommer på tuntreet vårt. Vel, alle har krav på å hvile litt innimellom, selv Gud, så vidt jeg minnes av bibelen, men i år er det visst ikke grenser for fruktbarhet. Paco måtte ut i går kveld og støtte opp en av grenene så den ikke brekker av tyngden. Nam nam, her blir det plommemarmelade galore!
 
Rabarbraen vår har aldri blomstret før, så vidt jeg kan minnes. I år slo den imidlertid til, med en blomst som var så overdådig og crazy at jeg egentlig godt skjønner at den trenger noen år mellom hver slik kraftanstrengelse. Vi applauderer og gratulerer.
I kontrast til vår imponerende rabarba: jeg orker ikke å skrive om dette i kveld, men vil bare fortelle at jeg i ettermiddag har nådd et foreløpig personlig bunnrekord i idioti som hobbygartner. Det er mye å berette om dette, og jeg kan slenge på et par instendige råd på kjøpet, men er nå så utmaset av selvpåførte påkjenninger at det får vente til i morgen med utdyping av miseren. Inntil videre: good day and may your God be with you.
I kvass konkurranse med de stedlige humlene, som også har sans for plommer i blomst, svermet jeg i helga omkring vårt elskede plommetuntre som akkurat nå blomstrer for fullt og dufter aldeles berusende. Tror aldri jeg har lagt merke til duften like klart som denne våren. For en gudegave det er å ha et sånt tre!
Jeg vet i utgangspunktet ikke hvilket dyr det er som gjør sånt, men barken er gnaget av så langt opp på stammen at en viss destrudo som stadig frekventerer hagen på Kuretoppen så snart vi ser en annen vei, og som forsyner seg av alt vakkert og nykjøpt og nyspirt, og som har et artsnavn som begynner på ‘Rå’, er kvasst mistenkt. Forskrekket over ugjærningen pakket vi trestammen godt inn da vi oppdaget det, men spørsmålet nå er om det var gjort så grundig jobb med å knaske rundt hele stammen at dette blir det lille epletreets død. Ord blir fattige osv…..
Det er ikke måte på hvor det gror og vokser i rabarbraen i østbedet for tiden. Enda mer imponerende er det med tanke på dagstemperaturene, som er plagsomt lave og vinden som gjør det hele bare surere og lite uteværende for de av oss som kan velge å gå inn. På en av mine sylkorte og hutrende svippturer ut i hagen oppdaget jeg at det voldsomme bladomfanget på rabarbraen fullstendig dekket til to litt mer beskjedne stauder av en prestekragevariant, så dermed ribbet jeg rabarbraen for to av de mest overdådige bladene. Det blir mer sparsomt med råvarer til rabarbrapaien når den tid kommer, men litt deling på vårlyset får det være, syns jeg.
De tidligste staudene og løkplantene imponerer meg grenseløst. Det er fortsatt nesten ikke levelig utendørs, med kulde og sno og sparsomt med dagslys. Men opp av jorda skrur de seg, og som soldater står de, grønnkledt kamuflasjefargede og ufattelig motstandsdyktige. Hobbygartneren, på sin side, som også trosser vårhagens meteorologiske påkjenninger og ikledt fleecegensere og improvisert skotøy går og snuser i bedene etter livstegn, vet å sette ekstra pris på denne hagebotanikkens tapre falanks og gir til beste skamros og oppmuntrende tilrop før hun hastig piler inn og benker seg foran peisilden.
|
Om siden Velkommen til Hagen på Kuretoppen!
Her vil du finne alle planter vi har i hagen, med bilder, latinske navn og lenker til andre sider med opplysninger om hver plante.
I kommentarene vil jeg skrive om endringer som skjer i løpet av året.
Det er mye glede og læring ved å få seg en hage. For tidligere byboere kommer det også overraskelser og mer sjokkartede opplevelser.
Det er ikke utenkelig det skjer endringer med gartneren underveis også? Sjekk i såfall under de de utenombotaniske postene i bloggen, som bla. 'Rapport fra hengekøya ', 'Gøy på landet', og 'Nei, hva?!?
Du må gjerne komme med råd og innspill til hagearbeidet mitt underveis - her i gården er foreløpig entusiasmen større enn kompetansen!
Beste hilsen Trine
(Stor takk til Karl-Kristian Waaktaar for hjelp med å sette opp bloggen)
|
,
Nyeste kommentarer