Mine favoritt-hageblogger
|
Jeg skal ikke akkurat påstå at han beinfløy over fillerya på vei til tomatplanten i motsatt hjørne av drivhuset. Men fin steam hadde denne brunsneglen da jeg uforvatende kom inn i drivhuset og oppdaget den uønskede gjesten, og ingen omvei var åpenbart lagt inn i ruteplanleggingen. På bildene ser man at han kryper ørlittegrann sammen, og jeg tror det dreier seg om at han der og da kjente et lite kuldegys, sånn som man ser på grøssere når folk tror seg alene og så føler å seg at det er noen med dårlige intensjoner som står og ser på dem. Isåfall kan han ikke ha hatt mer rett. Umiddelbart etter avfotograferingen var det exit escargot og dett var dett.
 
I to tidligere sesonger har jeg måttet akseptere å dele drivhustilværelsen med en stålorm. Den godeste Gøril ble påtruffet idag 2 meter fra drivhusveggen, og mye tyder dermed på at det blir en repetisjon av dette småekle samboerskapet sommeren 2016 også. 
Vårens aller første insektinnslag kaller på både anerkjennelse og medynk. Noen skikkelig tøffinger, er de, forårets humler og bier og fluer, der de skjener omkring i forkavet jakt etter mat og egnede bolsteder. Så vidt jeg vet er disse tidligste av de tidlige humlene og biene alle nyvåknede dronninger som skal bli starten på årets insektsfabrikker.
På en snartur inne i drivhuset i ettermiddag oppdaget jeg en skikkelig kjempehumle sittende på et stykke strietøy. Jeg nærmet meg med kameraet på mobilen strak-armet mellom meg og dyret, respektfullt – for ikke å si litt engstelig – jeg mener, denne humlen var schwæææær! Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte. Humlendamen hadde intet vondt i sinne. Snarere tvert imot så hun til å sove dypt, med ansiktet dyttet inn i tøystykket for å unngå den sterke vårsola. Beskjemmet kom jeg på at vi enda ikke hadde montert opp Kuretoppens rålekre humlehotell for sesongen. Det var jo naturligvis der denne travle dronningen hadde forventet å finne losji for en liten power-nap mot kveldslyset. Jeg skyndte meg til å beklage forglemmelsen og pisket umiddelbart min ektemann og humlehotellets trofaste vaktmester til å få mekket vertshuset på plass i furua ved terrassen, og det fortere enn svint!
I fjor vår var første gang jeg med makroinnstilt kamera fanget opp en vårlig humledronning og til min store forkrekkelse oppdaget at damen hadde kragen stappfull av midd. Humledronningen jeg knipset idag hadde minst like mye midd på seg som hun i fjor, særlig under vingene. Makan, så ekkelt. Den kongelige hygienen synes ikke å ha forbedret seg vesentlig siden Marie Anionette og hennes likesinnede gjorde sitt fornødne bak gobelinene i Versailles.
Men, spøk til side, jeg har lest meg til at litt midd i humleverden mer eller mindre ikke er til å unngå, trangboddhet har sin pris, men at det er viktig at snyltearten ikke får ta helt overhånd. Merk Dem det, Deres Majestet!
En svipptur over svenskegrensen har gjort det helt klart for meg hvor rådyrplagen på Kuretoppen har sin opprinnelse. Fra det øyeblikket man krysser grensen, myldrer det av bambier over alt hvor man fester blikket. Det klødde faretruende i jaktinstinktet der jeg satt i bilen og så dem ete seg vestover i Kuretoppen-retning. Dessverre var det kun kameraet vi hadde skuddklart, så dermed regner jeg med at den gruppen her treffer oss omtrent akkurat i juni når jeg har svidd av alle feriepengene på flotte dyre sommerblomster og hagen min for alvor slår ut i full flor. Gutter, i år legger vi sommerferien til Casa Kuretoppen med varierte rådyrtapas og sjøutsikt!
Som om ikke det skulle være nok; da vi kom hjem etter denne urovekkende oppdagelsen om en kommende rådyrinvasjon var kjøkkenbenken overvrimlet av nyvåknede og vårsultne sukkermaur på jakt etter karbohydrater. Heldigvis stilte vi her noe mer adekvat bevæpnet, og kort tid etter kunne vi, ikke uten en viss skadefryd, bivåne hvordan maurene bælmet i seg tyskprodusert maurgiftgranulat med lokkelukt og sukkersmak. Nå er spørsmålet: Fins et noe tilsvarende mot hageplanteetende rådyr, tro?
Igår oppdaget Paco en ganske diger buorm som lå og solte seg på en stein rett ved inngangsdøra vår. Den forsvant som i løse lufta da den så Paco, men ved nærmere granskning var det ikke vanskelig å skjønne hvor den var forsvunnet: i et hull i bakken rett ved grunnmuren til huset. Idag har jeg allerede sett den bevege seg litt lenger borte, og det er åpenbart at vi nå har fått en ny nabo. Hun er døpt Maribel, uten at vi vil gå nærmere inn på hvorfor. Jeg er litt ambivalent til nykomlingen (eller kanskje hun har bodd der en god stund, hva vet jeg), men jeg har lest meg til at den kan være en nyttedyr som holder mus og snegler unna, så da har jeg bestemt meg for å forsøke å bearbeide ormefobien.
|
Om siden Velkommen til Hagen på Kuretoppen!
Her vil du finne alle planter vi har i hagen, med bilder, latinske navn og lenker til andre sider med opplysninger om hver plante.
I kommentarene vil jeg skrive om endringer som skjer i løpet av året.
Det er mye glede og læring ved å få seg en hage. For tidligere byboere kommer det også overraskelser og mer sjokkartede opplevelser.
Det er ikke utenkelig det skjer endringer med gartneren underveis også? Sjekk i såfall under de de utenombotaniske postene i bloggen, som bla. 'Rapport fra hengekøya ', 'Gøy på landet', og 'Nei, hva?!?
Du må gjerne komme med råd og innspill til hagearbeidet mitt underveis - her i gården er foreløpig entusiasmen større enn kompetansen!
Beste hilsen Trine
(Stor takk til Karl-Kristian Waaktaar for hjelp med å sette opp bloggen)
|
Nyeste kommentarer