Mitt ‘japanske vannspeil’ ufrivillig testet av padde, falt ikke i smak

Helt siden min kreative innstallasjon av vannspeil i hagen var ferdig, har jeg speidet ivrig etter tegn til at den lokale botanikk og zoologi skulle vise interesse for opplegget. Så langt har det ikke skjedd. Derfor reagerte jeg med stor entusiasme da Paco igår kveld kom over en liten padde i oppkjørselen. Padden på sin side var uhyre lite entusiastisk for møtet med oss, og enda mindre fornøyd ble den da Paco plukket den opp og slapp den ned i en av vannspeilkummene. Mens jeg hadde forventet at møtet med kummen ville bringe glede inn i et amfibieliv, var den herværende paddas åpenbare topp-prioritet å komme seg ut av kummen fortere enn svint. Det lot seg ikke gjøre, viste det seg, fordi veggene på kummene var for høye og vannstanden for dyp til å få fraspark. Mistrivselen til det lille krypet nedi kummen var så slående at jeg måtte storme avsted og finne fram to steiner som jeg la i kummen på en slik måte at padda klarte å komme seg ut ved egen hjelp. På bilde nr 2 nedenfor ser man hvordan han ligger på kumkanten og puster lettet ut etter forskrekkelsen før han sklir videre ut i lyngen og forsvinner for aldri å returnere. Jeg har tydeligvis endel å lære om padder…