Noen har kanskje fått med seg at det foregår en krig her på Kuretoppen, med meg på den ene siden og rådyrene på den andre? Jeg kan nå melde at den er trappet ytterligere opp.
Etter arrogant å ha gnavlet i seg mengder av knopper fra rosene i vestbedet har rådyrene siste døgn også tatt alt spiselig på den ene klematisen (den de ikke tok forrige gang), sneiet borti et par jordbærplanter, snerpet i seg alle blader på flere av grenene på stikkelsbærbusken, og så har de tatt resten av hodene på stemorsblomstene til dessert. Dette går ikke lenger.
Jeg har kommet til at problemet ikke kan løses med mindre man inntar en religiøs innfallsvinkel. I morges, etter å ha inspisert konsekvensene av nattens rådyrtaffel, var jeg innstilt på muslimsk hellig krig, alternativt kristent korstog. Et norrønt vikingtokt med hevet sverd inn i rådyrland var heller ikke utenfor rekkevidde i mitt krakilske gartnerhode. En alvorsprat med Paco på ettermiddagen bidro til at jeg besinnet meg noe. Tiltross for rådyrprovokasjoner med påfølgende kvaler av Job’ske dimensjoner falt jeg ned på den buddhistiske balanses vei. Jeg skal gå MED naturen, ikke mot. Imponerende.
Rett før mørkets frambrudd har jeg trukket følgende konsekvenser av den religiøst funderte strategiendringen:
1. Yndlingsklematisene (mine OG rådyrenes) er GRAVD OPP OG FLYTTET til store krukker på terrassen.
2. Jeg har ytterst smart plantet en ‘test’-pelargonia’ i en krukke der det synes som om rådyrene liker å slenge seg nedpå for å innta sine romerske matorgier. Går den heden til natta blir det ingen flere pelargonier på menyen på ‘Bar el Kuretoppen’. Heretter plantes det bare ‘Nei’-mat i våre bed (eller blir det omvendt? Det er kanskje egentlig Ja-mat man kan spise men ikke liker og derfor ikke spiser likevel? Uansett, poenget er vel fattet. Det vil det også bli av rådyrene.)
Nyeste kommentarer